fjær i hatten

made in china

Folk jeg har sett på Oslo s

Oslo s kunne blitt en bok alene. Alle som løper panisk hit og dit, alle de papirløse flyktningene som sitter på setene og halvdupper, alle som møtes, tar farvel, spiser, kjeder seg i hjæl, ja kanskje flest av de som kjeder seg i hjæl mens de venter. Alle banditter, alle vakter, alle som jobber med kiosk og mat, og alle som ser Oslo sjelden eller aldri - som stirrer åpenlyst på alt det rare de ser.
Jeg venta på toget en kveld denne uka, her er noen folk jeg så på Oslo s:

jomfru i nød

rumpelukt

skremmer'n

Tchi-tching!

idyll

sjargong

Nå begynner det å bli en stund siden Øygard-saken, men jeg tenker ofte på ham og de vannvittige forklaringene hans. Snakk om å gjøre seg til klovn for et helt land. Og i tillegg bli barnslig sint og sur fordi ingen tror på forklaringene dine om stammespråk og sjargonger fra Vågå. Utrolig.

endelig fredag!

folk jeg har sett på visning

Vi har vært på en del visninger i det siste, fortrinnsvis gammalmannsboliger som trenger litt oppgradering. Det er ganske gøyalt med alle de andre som er på visning som sniker seg rundt og hvisker og stirrer og skvetter til når du kommer inn i samme rom som de er i. Gjennomgående er de som humrer og ler og rister på hodet over boligens tilstand og prøver å signalisere til oss andre at dette bare er en søplefylling. Men jeg tipper det er de samme folka som byr 500.000 over takst for å sikre seg denne perlen med potensiale under nåleflisen. Drit og dra! (vi er fortsatt på boligjakt)

gjemsel

utdannelse

Det er utrolig slitsomt å bli født inn i verdens rikeste land. Man kan gjøre HVA man vil, hvis man vil det nok. Andre steder i verden drømmer folk om utdannelse, men få har råd. I Norge hopper vi mellom fag mens vi bytter plan om hva vi vil bli når vi blir store. Og til slutt er 7 år med studiestøtte brukt opp. Og man har tre påbegynte bachelorgrader og svidd astonomiske summer på utepils, men man har iallefall kunnskap nok til å vinne rundene med Geni på hytta de neste påskeferiene.

disse så jeg en gang

kunsthistorisk kontekst